mandag 28. mars 2011

Besøk fra Bergen


Å være turist på egen øy, krever resarch. Foto: emma




Denne uken har vi besøk av Emma sin venninne, Karoline, og moren hennes, Irene. De bor på hotell i Puerto Rico bare noen minutter herfra med bil. Da blir det litt farting og turistopplevelser på oss sammen med dem. Det er kjempehyggelig! Emma er mye flinkere enn meg til å blogge for tiden, så jeg linker igjen til hennes blogg. http://www.emmaer.blogg.no/

fredag 25. mars 2011

Sardinens begravelse




Emma og jeg var ikke i byen og så på selve karnavalsopptoget forrige helg,siden vi hadde fått høre det var mye fulle folk og sånn. Men så oppdaget vi at det skulle skje noe mystisk som avslutning på karnevalet søndag kveld, nemlig Sardinens begravelse eller Entierro de la Sardina.

Dette er en seremoni som avslutter mange karneval i Spania, viser det seg. Sardinen, som har alle slags størrelser og utforming (men den er alltid stor…flere meter lang) , bæres gjennom byen akkompagnert av musikk og sørgende mennesker. Karnevalstiden er slutt. Sardinen bæres ned på stranden, hvor den lider den sørgelige skjebnen å bli brent på bålet.

Hvordan skikken oppstod, hersker det ulike teorier om. Det kan være et slags takkeoffer til havet og alt som havet gir. Eller det kan være fra en episode i Madrid for 200 år siden, hvor befolkningen skulle få gratis sardiner etter at byens fiskere hadde hatt en spesielt rik fangst. Men sardinene var bedervede, og kunne ikke spises. De ble gravd ned på stranden, visstnok fulgt av en del alkohol og ablegøyer, så folk fant ut de måtte gjenta den morsomme festen året etter.

Etterpå var det et fantastisk fyrverkeri som vi altså satt i strandkanten og så på. Bildene er tatt av Emma sin venninne, Sandra.
Marit, Sandra og Carlos var med oss denne kvelden, som var helt uforglemmelig.

fredag 18. mars 2011

Portrett med palme


Synes det var litt sus over dette bildet i sort hvitt som Emma tok av meg en ettermiddag.


PS: Palmer suser ikke, de knitrer: Tørre, skarpe blader som knitrer mot hverandre. Det er bare folk som ikke har hatt huspalme, som snakker om palmesus..:=)

torsdag 17. mars 2011

Emma sin blogg


Jeg har fått lov å legge ut link til Emma sin reiseblogg.

http://emmaer.blogg.no/

Men den er for venner, og ikke gamliser, så vi får bare lov å bidra til besøksstatistikk og ikke legge igjen spor etter oss..:)

Skrivekroken

















Etter at jeg var på gjenbruksstasjonen i Los Caideros (også kalt dynga, av Emma..:) og skaffet oss ”nytt” terrassebord, tok jeg inn det lille kafebordet og satte under kjøkkenvinduet.
Det har blitt en liten skrivestasjon og pc-stasjon.
Utsikten inspirerer til store verker, mens man henfaller til enda større dagdrømmer.:)

onsdag 16. mars 2011

Kan noen stanse tiden?









Hjelp – nå har vi vært her i over 10 uker allerede, og tiden flyr. Selv om det virker lenge siden vi reiste, og jeg føler vi har bodd her lenge.

Som dere sikkert har skjønt, har vi det fantastisk her nede. Livet er mye lettere enn hjemme på alle måter. Når mesteparten av dagene inneholder sol og temperaturer på over 20 grader, blir tilværelsen veldig enkel. Man bruker de samme klærne, vasker og tørker klesvasken ute, spiser ute, og døren står på gløtt hele dagen.

At det har vært en hard og lang vinter hjemme, øker selvsagt godfølelsen litt…såpass ondsinnet blir man her under palmene.
Men nå unner vi dere vår! Kommer til å savne den første hvitveisen, men vi får plukke nyutsprunget hibiscus fra hagen i stedet.

Returbillett er bestilt: med Norwegian den 30.april, direkte til Bergen.
Men nå prøver vi å stanse tidsflyet, og hopper på det når vi skal hjem. Enda mange uker å nyte den herlige terrassen vår, huset med sjel, øya, solen, havet og nye venner.

Hasta luego!

Los vecindaros – naboene




Jeg har ikke skrevet noe om naboene våre hittil. Av den enkle grunn at vi nesten ikke har naboer. Endehuset på høyre siden av oss (bildet til venstre) tilhører samme eier som vi leier av.
Han bruker det bare i helgene, sa han. Hittil har det vært bare en helg hvor noen har dukket opp der, og det var sønnen hans med noen venner. Et litt over gjennomsnittlig bråkete spansk grillparty, men ikke noe fyll og sånn. Det viste seg at eieren ikke visste om at sønnen var her..før etterpå..hehe..:)
Så der står det praktisk talt tomt, og det er veldig deilig.

På andre siden bor ingen heller. Det huset eies av et ungt, dansk par som skal flytte inn i mai. I mellomtiden pusser de opp. Se eget blogginnlegg om deres ”ekstreme oppussing”, dessverre ikke på TV – men live, rett utenfor døren vår.
Bortenfor der igjen (bildet til høyre), ved siden av de danske, bor en spansk kvinne og hennes voksne sønn. De er veldig hyggelige mennesker som svinser rundt og passer på dansken..:) når de ikke er inne i den innebygde terrassen sin.

Vi har dermed hele avsatsen for oss selv føler vi, og er glad vi slapp fulle nordmenn, spanjoler med masse barn, gneldrete hunder...og slitsomme engelskmenn som sitter oppe halve natten. Selv ekstrem oppussing er verdt det når man tenker på hvor uheldig man faktisk KAN være.

Og når jeg ser hvor tett folk bor her nede, så er jeg sjeleglad vi har det så fritt og fint, stille og fredelig. Mesteparten av tiden altså..:)

Ekstrem oppussing




Hadde noen fortalt meg før vi dro, at vi skulle havne i en situasjon hvor nærmeste nabo totalrenoverer huset sitt, hadde jeg fått panikk. Det er jo selve skrekk-scenariet.

Og da vi kom, så vi at noe hadde skjedd med huset ved siden av i forhold til bildene vi hadde sett. Det var containere i hagen, og huset så rivningsklart ut. Jeg bestemte meg for å beholde roen, og de første FEM ukene skjedde ingenting. Vi hadde det bare helt stille og fredelig på begge sider av oss. Utrolig!

Men så dukket vår nye danske nabo og hans kjæreste opp en søndag. Smilende kunne han fortelle at fra i morgen ville det bli ganske mæget bråg, idet han skulle ta ned mesteparten av reisverket. Han er selv entreprenør, og står for arbeidet selv, med sine to spanske ansatte.


Kort fortalt: Det ble mæget bråg de neste to ukene. (som var uke 6 og 7) Å borre ned murvegger og tak bit for bit, er noe som høres. Men vi levde med det, overraskende greit, etter at den første panikken hadde lagt seg. Et par ganger forlot vi huset og gjorde noe annet. Den danske naboen spanderte middag på oss på fin restaurant. Vi begynte å bli venner med håndverkerne, som er hyggelige. Vi har fått ny mur som er finere enn den gamle, og de jobber på to hus samtidig, så de er her ca. halve dagen, ofte mindre og noen dager ikke i det hele tatt.

Den tiden håndverkerne IKKE er der, som tross alt er mesteparten av dagen, hele kvelden og hele helgen, står huset fortsatt tomt. Det er like fredelig, som de første fem ukene. Og hvem bryr seg om litt containere og murpuss, når man stadig vekk slipper å ha slitsomme naboer tett innpå seg?


Samtidig har det vært perioder hvor jeg føler at vi bor på en byggeplass. Jeg har kontaktet utleiefirmaet, som kontaktet eier, som kom hit. Enden på visa ble husleieerstatning for meg de to siste månedene..:) jeg fikk det jeg ba om.

Dere vil ikke se bilder, tro meg..det er ikke pent. Men vi ser det jo ikke…bortsett fra når vi går inn og ut av huset. Skal legge ut når de er kommet litt lenger, de holder på å mure opp nye vegger nå. Men vi har kledd oss inn i paviljongen vår, med noen praktiske dusjforheng som gjør nytten som gardiner og skjermer innsynet. Vi har overlevd skrekk-scenariet, og jeg vil påstå jeg har kommet et lite stykke videre med meg selv..:)